|
|
POPOPDROPS |
|
|
Storgata
|
||
Tromsø, 1.5.2011
INNE
SIDEN SIST:
Tromsø,
1.5.2011
INNE
SIDEN SIST:
USA:
BEACH HOUSE : Devotion Dobbel-LP Carpark
Kr. 210
Det er ikke mange innen stillferdig psykedelisk pop
som skal ha det på seg at de pløyer ny mark. Men Alex Scally og Victoria
Legrand viser at kvadraturet folk-pop-psykedelia-elektronika fortsatt ikke har
gått tom for kombinasjonsmuligheter. På sin andre skaper de et stillferdig
ubehag gjennom instrumental tilbakeholdenhet, melodisk sødme og søvnig
intensitetsnivå. Glidende gitartoner, orgel og andre drømmepopvåpen som sklir
rundt i lydbildet, minimalistiske rytmer, klanger i lange baner, det er som om
Cocteau Twins mest lettfattelige popøyeblikk krysser spor med Yo La Tengo minst
utagerende låter og finner opp Mazzy Stars fuzzballader på nytt. Hypnotisk. Utbrettomslag.
DANIELSON : Best Of
Åttende fra Daniel Smith er som vanlig ikke grei å
kategorisere, yterkantene er Daniel Johnston og Genesis, inne i dominerer
alternativ psykedelisk folk og stemninger fra Village Green, men først
og fremst Daniel Smith-rock. Låter mer solo enn noen gang, og det på tross av
at både Megan, Rachel og Elin fra Familien er med, Sufjan er med på banjo, et
lite korps har han også plass til, vår egen Emil Nikolaisen og Jens Lekman er
også med. Strålende nok en gang.
THE
BESNARD LAKES : The Besnard Lakes Are The Roaring Night LP Jagjaguwar Kr. 140
En million og en grupper
prøver seg på saker som dette. Og etter at Grandaddy og Joy Zipper la opp har
en million sørgelig misslykkes. Ekteparet Jace og Olga greier det med glans,
med uttalt innflytelse av både Brian Wilson og Roy Orbison, til Twin Peaks, og
som derfor stiller med mektige arrangementer (Loveless!), storslått
crooning og fascinerende veksling mellom nattlig twang, introvert gitarøs og
orkestrert, kosmisk psykedelia. For de moderne kan vi si at dette er midt i
blinken for folk med sans for Arcade Fire, den psykedeliske delen av Flaming
Lips, til Band Of Horses. Stiller med litt mørkere understrøm enn andre
aktuelle kanadiere som kan være hakket for dansevennlige. Denne nærmer seg Deserters
Songs og stemningene til Spiritualized i outer space. Stor.
FERN KNIGHT : Castings LP VHF
Kr. 150
Doom-folk kaller Fern Knight musikken sin,
stemningene er mørke, men de blander inn pene doser psykedelia, og slekter både
på Doldrums og Pelt. Margaret Ayres stemme er den helt store attraksjonen på
denne deres fjerde, og sammen med ektemann Jims elektriske gitar balanseres det
hele perfekt. Her og der får han fram stemninger vi ikke har hørt siden Roky
Ericksons Alien-periode. Margaret bytter gjerne til cello, og Jesse
Sparhawk og James Wolf vet å traktere harpe og fiolin. Det at de gjør en
hårreisende cover av King Crimsons Epitaph fra In The Court bør
si noen svært mye. Middelaldersk doom-folk men en skjønnhet de færreste gjør
dem etter. Supertungt utbrettomslag.
LUYAS : Too Beautiful To Work LP Dead
Oceans Kr. 130
I utgangspunkt en kvartett fra Montreal med Jessie
Stein i sjefsstolen. Hun synger og spiller gitar og noe hun kaller en
moodswinger, en 12-strengers zither. De spiller retro-futuristisk
space-age-pop. De har med en haug med folk på stryk og blås, uten at det blir
dominerende. Owen Pallett spiller fiolin og arrangerer strykerne. Lydbildet er
spekka med finurlig instrumentering og duppeditter, spenstig perkusjon og
speisa gitarvegger. Andre album. Kan låte som siste dagers Broadcast med Hope
Sandoval på vokal.
WAR ON DRUGS : Wagonwheel
Blues LP Secretly
Canadian Kr. 135
Et nytt klassisk rockeband fra Philadelphia som på
sitt eget besnærende vis klarer å skurre sanseapparatet, og fornye, eller
snarere forpurre, det vi kjenner som americana-tradisjonen, De har så og sitt
satt sammen sitt eget bilde av den store amerikanske sangboken, og det blir en
fragmentarisk, spøkelsesaktig musikkblafring som åpner opp for nye muligheter.
Tenk låtene til Tom Petty, Bob Dylan og Bruce Springsteen framført av Sonic
Youth. Med en britisk twist. Drømmende psykedeliske gitartepper. Store
kvaliteter å hente!
CHRISTINA CARTER :
Damen fra Charalambides leverer her sin beste skive
til dato. Himmelske saker for gitar og vokal. Opprinnelig ute som kassett, men
er her i det eneste riktige format, fet virgin vinyl og i stilig utbrettomslag.
I tillegg er her et 21 minutter langt bonusspor på side fire; Ladyfriend.
Uvirkelig og intens i den grad at faren for gåsehud over hele kroppen er
overhengende.
JULIANNA BARWICK : The
Magisk er nøkkelordet på denne tredje fra en
Brooklyn-dame som i form beveger seg i områder rundt Discreet Music, men
denne gang med sjel. Svevende, drømmende, eventyrlig musikk for lag på lag med
stemme, massiv romklang, nedstrippa. Enkle melodiarrangementer, spor av piano
og synth. Avant-hymner, himmelsk, dog blotta fra alt som minner om new age og
det kirkelige, selv om klostersang er fristende å bruke som sammenligning.
Ekstremt uhipt, men hensetter en til magiske stemninger.
HELIOS : Caesura CD Type
Kr. 100
Dette er skiva hvor elektronica og pop, sommer og
vinter, intellekt og lekenhet møtes. Alt smelter sammen til et deilig landskap.
Landskapet er lyst og fullt av håp, men samtidig vagt urovekkende. Skaperen er
Keith Kenniff, som også gir ut skiver som Goldmund. Han lager filmmusikk, har
blant annet laga musikken til Harmony Korins Mr. Lonely. Dette er hans
tredje, hvor han utnytter sine musikkunnskaper i disse nærmest symfoniske
stykkene, som likevel innehar den enkelheten som definerer perfekt pop. En tørr
akustisk gitar og enkle rytmeinstrumenter får med de mer elektroniske
elementene ett nytt innhold, ikke helt ulikt Enos ambiente pop, Ulrich
Schnauss’ shoegaze-elektronics eller islandske Jóhann Jóhannssons
komposisjoner. Eller elektronica som har blitt voksen, har fått et organisk
hele.
TV ON THE RADIO : Dear Science
LP Interscope
Kr. 175.
Tredje album er både mer umiddelbar, men også mer
tornefull enn de to foregående. Musikalsk sitter den med en gang, soundet slår
og er klarere enn noen gang. Vokalist Tunde Abebimpe og gitarist og vokalist
Kyp Malone fronter det hele perfekt. De er sexy når de er rasende, og enda mer
sexy når de ikke er det. Det handler om en verden i krise, er vi gått for
langt, er det ingen vei tilbake? Men de styrter framover, ser seg ikke tilbake,
musikalsk mer popporientert, og på den måte kan budskapet hamres inn til flere
lyttere, her er alt fra doo-wop-aktige koringssekvenser via popfunk til
lavmælte ballader. Her er en stemmeteknikk og en musikalsk symmetri svært få i
dagens bransje kan gjøre dem etter. Fokusert og løsningsorientert, hver liten
detalj er uunnværlig for det hele. Det er mulig å kjenne dem igjen fra
foregående skiver, men når det skjer kommer de seg fort videre, til noe bedre.
Yes, dette er strålende musikk, men den er også intelligent og ambivalent, og
desto mer engasjerende for det. Stilig utbrettomslag og
DUCKTAILS
: Ducktails LP Not
Not Fun Kr. 145
Debutalbumet til Matt Mondaniles er endelig tilbake.
Feel-good surf-psych-folk av ypperste merke. Soundtracket til en tilbakelent
sommerferie hvor solen skinner hele dagen, og alt som finnes av bekymringer og
plager har opphørt å eksistere. Ikke så underprodusert som hans tidlige
kassettsutgivelser, men mindre produsert enn senere album. Dette er rett og
slett midt i blinken. Drømmegitarer, råprimitiv perkusjon. Det at Graham
Lambkin fra Shadow Ring har mastra det hele og at Jan Anderzen fra det finske
psyckfolkvisjonære Kemialliset Ystavat har laga omslaget bør si svært mye.
Perle!
NEVER
MIND THE MOLLUSCS 2 x
Lagerfunn fra 1993, ja vi har holdt på en stund, med
en side hver fra Sloan, Jale, Idée Du Nord og Eric’s Trip. Alle fra Canada.
ART
MUSEUMS : Rough Frame LP Woodsist
Kr. 135
De normalt så intenst psykedeliske Josh Alper og
Glenn Donaldson fra Skygreen Leopards har her slått seg sammen for å feire den
type pop som befinner seg mellom tidlig Who (Picktures Of Lily) og
Television Personalities da de var unge. Tatt opp på maskiner som hører
perioden til, det vil si midt på åttitallet. Et gjennomført herlig tidsbilde av
folk som forstår.
THE
PAINS OF BEING PURE AT HEART : The Pains Of Being Pure At Heart LP Slumberland Kr. 135
Hva kan man egentlig si om en storartet popskive?
Dette er en viktig skive, viser en ny retning, og det at den kommer nå er bare
helt perfekt. Når det i tillegg er Slumberland som står bak blir det bare
herlig. Det var de som ga oss Hanry’s Dress, Rocketship og Aislers Set, gedigne
saker på nittitallet. Og her stiller de igjen med ei gruppe som ikke gjør noen
feil, stiller med sterke låter, nærmest innovative, strålende vokal, glassklar
produksjon, riktig volum. Gitarist og vokalist Kip, Peggy på tangenter og
vokal, Alex og Kurt på bass og trommer. Sammen er de bedre låtskrivere enn alle
likesinnede, og samtidig er de i stand til å formidle dette på en ny, men
likevel familiær måte. Sukkerfaktoren kan noen gang
være på samme nivå som hos Field Mice, de kan stille med like mye hjerte/smerte
som Another Sunny Day, men de er først og fremst ei gruppe som med stor
selvtillit greier å stille både med sprudlende melodier og en understrøm av
melankoli. Årets debut, så langt.
HARLEM : Hippies LP Matador
Kr. 140
Strålende tilbake etter å ha tatt oss helt på senga
med debuten Free Drugs. Texas-gruppe som hele tiden kommer til saken med
sine råkorte låter som kan minne om White Stripes, dersom de hadde Velvet
Undergrounds låtmateriale. Ispedd tidlig Beatles. Garage og sekstitallspop
ispedd elementer av rå blues, intenst tilstedeværende fuzzgitar og vokal som
dominerer. Herlig, herlig.
DUM DUM
GIRLS : I Will Be LP Sub
Pop Kr. 150
De som har fått det for seg at disse jentene bare er
et haleheng til Vivian Girls må med dette ete i seg slike påstander. Debuten
til disse vestkyst-jentene kan nok dele besettelsen for fuzz og for
melodilinjer som kobler Mary Chain til Shangri-Las, men de har i sannhet sin
helt egne stil. Soundet er mer intrikat enn Brooklysjentene, det er
dream-pop-girl-group-harmoner i masser, men Dee Dee Penny’s vokal er avvæpnende
cool og spekka med økologisk sukkerspinn. Starta som alle gode ting som et
soveromsprosjekt med Dee Dee og Frankie Rose fra Crystal Stilts og Vivian
Girls. Garagerock var utgangspunktet, men de har bevega seg videre, og selv om
har er saker som er like cool som The Cramps, har de erstatta deres rå galskap med Dee Dee’s døsige bris av en vokal, tenk vagt
narkotifisert Eartha Kitt. De beveger seg med god avstand til klassisk
rockabilly og garage. Først og fremt ei skive det er gøy å høre på. Som Nancy
Sinatra; tøff, cool, men med hjertet på rett plass.
VIVIAN GIRLS : Vivian Girls LP In
The Red Kr. 140
Tre jenter fra Brooklyn debuterer med denne støyende
surfpunkpopsaken som ingen bør ha problemer med å forelske seg i. Aggressivt,
men ikke fiendtlig, kaotisk, men ikke slurvete. Trommer som låter som ei
frokostblandingseske, gitarene som signaturen fra etiketter som K eller 53rd
and 3rd, vokalen trestemte harmonier, harmonier som fester seg umiddelbart,
tenk Shanri-La, Raincoats, Black Tamburines eller Tiger Trap. Udiskutabelt
sjarmerende, jenter lager alltid mer innbydende punk enn guttene. Det er med
dette bevist.
VIVIAN
GIRLS : Everything Goes Wrong LP In
The Red Kr. 135
Andrealbumet fra denne kvartetten, hvor det ved
første ørekast virker som vi får mer av det same, men her har det nydelig
skranglete soundet utviklet seg til å romme enda mer melodier og skurra
harmonikk. Den er i tillegg mørkere enn debuten, mindre tyggegummi, mer garage,
litt mot blues-punk ala Gun Club her og der, men altså
fortsatt med elementer av 60-talls-koring. Spector-pop. Og smarte tekster.
BLANK DOGS : Under And Under Dobbelt-LP In
The Red Kr. 190
Det siste prosjektet til Mike Sniper, som har
sluppet en haug med singler og kassetter i små opplag, et album har det også
blitt, men dette er det første med noe opplag. Soveromspop-punk med soundet til
Joy Division og synth og gitarlinjene til Cure. Frykt ikke. På denne har han
fått med folk fra Crystal Stilts og Vivian Girls, og selv om han uten tvil er
sin egen herre har disse satt spor. Med egen retning. Uansett hvor mye feedback
en pøser på er det ikke mulig å skjule hans store talent for eminente låter, og
det er enda tydeligere på denne, hvor han har bevega seg mer mot pop. Han har
en hang til de mer formørka delene av post-punk-landskapet, og med en stemme
som er mer dillerisk enn desperat blir dette en helt egen greie. Vinylen har 5 spor mer enn CD’en.
SIC ALPS : A Long Way Around
To A Shortcut Dobbel-LP
San Fransisco-duoen med Mike Donovan og Matt Hartman
de helt store. De er store, men ikke fordi de sverger til billige metoder, men
fordi de først og fremst lager strålende låter. Enkle grep, vokal, strålende
gitar, enkel perkusjon stiller de igjen og igjen med låter som er hode og
skuldre over de fleste som driver med garage pop og vintage psych. OK, de låter
her og der som ei engelsk sekstitallsgruppe som prøver å låte amerikansk, som
Rolling Stones på Aftermath, og når
de legger av seg R&B-faktene, som debuten til Faust, eller Faust Tapes. Eller Clean, med bedre
perkusjon og sikrere grep om de vokale harmoniene. Dette er en samling for
lengst utsolgte singler og EP’er som de ga ut i 2006 og 2007. Her er også spor
fra samleskiver og en tidligere uutgitt sak. 26 remastra perler.
SIC ALPS : Napa Asylum Dobbel-LP Drag
City Kr. 215
De elsker hooks, men fortaper seg aldri i dem, de
mediterer på melodier i stedet for å gjøre alt etter boka. Låtene er korte, vel
egentlig for korte til å bli fult ut forstått som singler. De gjør seg best på
album, som dette, deres beste. Man trenger å høre et helt album for å oppfatte
det geniale. Og da blir det vanedannende. To-akkord-perler som først hørers ut
som skisser, både pen og støyende gitar, enkel perkusjon, multi-vokal. Låter
mer som opptak gjort på femtitallet, uten at vi snakker lo-fi. Royal Trux rundt
Twin Infinitives gjør Beatles. Noel Von Harmonson fra Comets On Fire er
nytt, tredje medlem, men er bare med på et spor. Låter som er hode og skuldre
over de fleste som driver med garage pop og vintage psych. I det hele tatt,
strålende saker som kommer i utbrettomslag.
WOODEN SHJIPS : Vol. 2 LP Sick
Thirst Kr. 145
Øverste hylle psykedelia fra San Francisco,
Kvartett, aluminiumgitarer og orgel er de dominerende instrumenter, dvelende
Alan Vega-vokal, snev av Gun Club, av Suicide og Flesh Eaters, en dæsj kraut,
en dæsj Chrome og Loop, noe lo-fi garage. Eller et tenkt møte mellom den
herlige galskapen til Guru Guru og repetitive grepene til Velvet Underground.
Mindre blues enn naboene Comets On Fire, men deler altså dyrkingen av tidlig
saktefilm Hawkwind. Det er jo tusenvis av grupper som opererer i samme gate,
men disse har greid å destillere det ned til en greie de er helt alene om for
tiden. Dette er den andre samleren av singler og sliktnoe som er nesten umulig
å få tak i. Minst like viktige som deres ordinære album.
P.G.SIX : Live At VPRO
Vidunderlige opptak hvor Pat Gubler og Tim Barnes i
løpet av Dwars Fetival i Amsterdam i 2004 stiller opp i radiostudioet til VPRO
for en liten intimkonsert med et lite publikum. Det låter så avslappet at vi
kunne forestille oss at de spiller i stua til venner. Vokal i særklasse, gitar
og perkusjon. Her er tradisjonelle saker som den irske Winter It Is Passed,
en medley med Young Man, Lake Of Beer og Townes Van Zandts High,
Low and In Between. Hadde de ikke gjort oppmerksom på det ville vi ha oppfatta
det som en låt! Her er spor fra debuten Parlor Tricks And Porch Favorites,
blant annet en ny versjon av Anne Briggs Go Your Way. Når de tyr til
ukelin snur stemningen mot noe forheksende orientalsk, eller Velvet
Underground-aktig som John Cale bidro med på cello. Vidunderlig, understreker
det.
HUSH
ARBORS : Hush Arbors CD Ecstatic
Peace Kr. 120
For her kommer noe av det behageligste vi har hørt
innen det etterhvert noe ulne begrepet flytende psych-folk. Det er Keith Wood
og Leon Dufficy som står bak dette vagt bøyde og men ekstremt behagelige møtet
mellom dronende lavteknologi og alt innen minimale ismer som kan ha en tendens
til å starte hvorsomhelst og hvor det kan være vanskelig å forutsi hvor dette
vil ende, men som bestandig ender opp med en åpenbar og selvsagt struktur knapt
noen innen drømmende syre-folk gjør ham etter. Vi beveger oss en tenkt plass
mellom Blithe Sons og pop-delen av Six Organs (Wood er ofte med i Six Organs,
og har fått med Ben Chasny på en strålende gitar-solo), flere lag med flimrende
og lysergiske gitarer og stemmer, Wood måte å synge på er ikke helt ulik vår
egen
NOTHING PEOPLE : Late Night LP S-S
Kr. 135
På sin andre har de blitt fire, fått med organisten
fra Monoshock, og lydbildet er litt annerledes, men stadig sci-fi, psych,
protopunk, men mer stemninger, mørkere, ikke så mye Chrome. Mer en herlig suppe
hvor spøkelsene av Pete Perrett, Cramps, Dream Syndicate, Scott Walker og Syd
Barrett romsterer. Hadde David Lynch blitt gjort oppmerksom på disse fire ville
han benytta dem på en eller annen creepy-crawl-film. Øde landsbygd. Om han
hadde slikt i tankene. Carlifornia-folk. Super
sak.
THE
Lagerfunn utgitt i 1991, et strålende album som står
like godt i dag som dengang. Med Jeff Baron, Chris Ziter og Sasha Bell, alle
fra Essex Green sammen med Zachary Ward og Mike Barrett. Begge gruppene driver
av kjærlighet til 60- og 70-talls pop, men hvor Essex Green er psykedelia er
denne utgaven mer et folk-band. Begge har samme vokalister og låtskrivere. Her
har de uttalt at de ønsker å skape et album i samme ånd som The Bands Music
From Big Pink. Enkle men strålende melodier fra gitarer, tangenter, en og
annen fløyte er tilstrekkelig til og mane fram låter like gode og interessante
som forbildene. De gjør en strålende cover av The Bands Rockin’ Chair,
men de beviser med de øvrige 14 låtene at de låtmessig står fjellstøtt på egen
hånd. Vage spor av Johnny Cash og Dylan finnes også, og i likhet med Belle And
Sebastian tror vi de har et godt øre til Donovan. Tidløs klassiker.
BABY DEE
: Safe Inside The Day LP Drag
City Kr. 135
Egentlig tredje, men første alminnelig
tilgjengelige, produsert av Bonnie Prince Billy og Matt Sweeney som også bidrar
instrumentalt, Oldham også på vokal på flere av låtene. Dee har sin bakgrunn
som harpist, som medlem av Current 93 og Antony And The Johnsons, men er
selvsagt noe helt for seg selv. Hører knapt hjemme i noen nisje,
samtidsfolkballader kan beskrive. Men bare knapt. Spiller her piano og harpe,
og med seg har hun folk på gitar, banjo, bass, perkusjon, forsiktig blås,
fioliner og cello. Bortsett fra melodiene er det først og fremst stemmen som er
Dee’s pre. Fra det nesten lydløse til det storslåtte. Tonen og tema i det hele
varieres også ekstremt, registret er stort. Herlig,
herlig.
BABY DEE : A Book Of Songs
For Anne Marie LP
Skissene til denne andre for Drag City kom
opprinnelig ut for noen år siden på David Tibets Durtro Records. Vi repeterer
at Baby Dee er harpisten og vokalisten hos Drag City som ikke er Joanna Newsom,
selv om begge har stor glede av å utforske nyansene i sin egen stemme. Denne
nye versjonen av låtene gir en helt annen feel, det er arrangert og orkestrert,
svært så nemsomt, investeringen i et seksmanns kammerorkester har virkelig
båret frukter. Her er fiolin og fransk horn som passer perfekt til den bittersøte
stemninga som er spekka med kjærlighet. Nydelig.
JOHNNY CASH : American VI :
Ain’t No Grave LP American
Recordings Kr. 135
Det er opprørende å lese at dette går for å være den
siste av utgivelsene fra samarbeidet mellom Cash og Rick Rubin som starta i 1994.
Disse opptakene er fra samme session som for American V: A Hundred Highways.
Gitaristene Mike Campbell, Matt Sweeney og Smokey Hormel. Benmont Tench på
tangenter. Andre musikere var også innom. June Carter døde samtidig som
opptakene ble gjort. Det merkes. Her finnes bare en Cash-låt, I Corinthians
15:55, altså Paulus første brev til korintene; Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier? Et gjennomført album, tidvis hårreisende.
ANIMAL COLLECTIVE :
Merriwather Post Pavillion Dobbelt-LP Domino
Kr. 235
ANIMAL COLLECTIVE :
Merriwather Post Pavillion CD Domino
Kr. 110
Betraktelig mer håndfaste låter, men sprenger
samtidig popsjangeren fullstendig. Verdensmusikk, men hvilke verden?
Transcenderende skyll av synth, gurglende vann, stammerytmer, korsang, vel og
bra, men altså nennsomt bundet sammen av kollektivets to vokalister. Noe
lignende har ikke vært gjort, fremmedgjort men hypermelodiøst, drømmende
blomsterpop med mange pålegg, et hav av vokal og tangenter og aurale innfall,
tilsynelatende med studioets mange knotter og spaker erstattet av knokler og
blodårer. Denne innebærer en konkretisering av deres mangslungne virke; en
musikalsk eventyrblanding samlet i èn godt sammenrullet sigarett. Det er
vennlig, men utfordrende, psykedelisk pop av eksepsjonell karakter. Selv
utbrettomslaget er strålende.
BARK
HAZE / OUR LOVE WILL DESTROY THE WORLD split
Herlig og rettferdiggjort split hvor Thurston Moore
og Gown igjen dukker opp som Bark Haze med en kraftdrone, fokusert, for gitarer
og remedier som vet å ta seg av lyden fra to gitarer. Our Love er som kjent
Campbell Kneale, fra New Zealand, som vi først var borte i som Birchville Cat
Motell, og senere i Stump og Black Boned Angel med flere. Her er det er blitt
en slags metal, vrakgodset av det vi oppfatta Birchville som er klart til
stede, men gitaren er mer OM, har mer kolesterol, altså ikke helt sunn, men
hvem vil ha sunne gitarer? Psykedelisk, støy, over et adrenalinisert landskap
av evig katastrofe. Hvor volum er større enn noesomhelst!
PSYCHIC REALITY : Vibrant New
Age LP Not
Not Fun Kr. 135
Dette er den etterlengta debuten til Leyna Noel fra
Pocahaunted. Lo-Fi dance og luftig avant-pop tilsatt nåde og eleganse. Leken
intimitet, en sårbar utveksling av drømmer, jenteaktig glede satt på utstilling.
Dette oppnås gjennom trippy rytmer og eterisk vokal, trøstende, livlig. Hennes
mest gjennomarbeida arbeide til nå. Får aldri inntrykk
av at hun har gjort dette merkelige for å framstå som annerledes eller at hun
bare roter rundt for å få tiden til å gå. Dette er ikke melankolsk eller
liksomdystert, dette er popdrevet og svært morsomt. Blandingen av det
psykedeliske bakteppet, jerky danserytmer og vokalen hennes er til å spise opp.
GROUPER : Dragging A Dead Deer Up A Hill CD Type
Kr. 100
Tredje fra Liz Harris, hvor hun har skrudd ned
fuzzboksene som var med på å skjule hva hun faktisk representerte på de to
første. Vokal lengre fram, melodiene mer tydelige, men stadig drømmende. Enkle
og nydelige, men obskure. Akkompagnert av gitar og piano. Og noe ambiente
bølger. Er sammenligna med utgivelser på 4AD, særlig med Cocteau Twins, hun er
kvinne og synger på en hviskende måte, men utover det er det som å sammenligne
Ramones og Kiss, som begge spilte høyt, hadde mannlig vokalist, og ga ut skiver
på syttitallet. Dette er riktignok den type skive vi skulle ønske 4AD ga ut,
men det gjorde de ikke. Det er mer nærlignende å sammenligne med Christina
Carter og hennes psych-folk, eller Honey Qwens Valet, og hennes noe blues-prega
gitar. Men ingen stemmer helt. La oss heller sammenligne med Lida Husik som ga
ut musikk på Shimmy Disk, og som hadde en hvis likhet med Vashti Bunyan, eller
med Clay Allison, før de ble Opal, og enda senere Mazzy Star, eller Azalia
Snail, Delikate låter som både virker kjente og fra en annen verden,
forheksende vokal over enkel gitar. Det er alt som skal til. Nå også på CD.
LOS LLAMARADA : Take The Sky LP S-S
Kr. 135
For tiden den eneste meksikanske gruppen det er verd
å bry seg om, samtidig som det vil bli sett på som en grov forsømmelse dersom
du lar den passere. Selv om instrumenteringen er tradisjonell er det fint lite
som er tradisjonelt med måten de låter på. Det oser av aggresjon og
frustrasjon, men likevel milevis unna det vi til nå har sett på som sint
musikk. Disse folka er ute etter å kutte opp, ute etter å skade. Med sylskarpe
psychstun gitarer, med trashrocktrommer, med creepy synth og piano.
Utgangspunktet kan ha vært blues, men i skjæringspunktet mellom Dead C og
tidlig Sonic Youth, med Mark E. Smith på nasal, monoton vokal. Dette er musikk
som konsumerer deg.
ELECTRIC
ANNIHILATION # 1 – fanzine kr.
15
Skikkelig gammeldags fanzine i avisformat med saker
som Sun Arew-intervju, Wet Hair-intervju, John Olsen-intervju, Thurston
Mooore-intervju, Nomen Dubium-intervju, reportasje fra den absolutte
undergrunnen i Gøteborg, Iowa og Cleveland. Småplukk med Henry Rollins og
Emralds. I det hele tatt, den absolutte musikalske undergrunnen. Meget gøy.
JOSHUA
BURKETT : Owlsleavesrustling LP Spirit
Of Orr Kr. 145
Ny utgave av Joshuas første album, opprinnelig ute
på hans egne Feather One’s Nest i 1996. Siden dette er av typen tidløs musikk
har det ingen betydning, saker som dette vil være ferskvare til evig tid. 99,9
% av oss vil nok finne dette håpløst obskurt, men de av oss som hadde hårreisende
opplevelser med den første Shadow Ring, Tower Recordings eller Smog vil skjønne
bæret. Opprinnelig saksofonist, han benytter stadig saksen, men har grepet til
de instrumentene som hører den narkotifiserte psykedeliske folkemusikken til.
Freak-folk i ordets egentlige forstand. Synger gjør han også. Håpløst obskur,
men herlig, herlig.
OCEAN :
Monument/Fork Lashing Eye LP Important
Kr. 165
De helt store nye på metallscenen på østkysten. Doom
metall på den nedre enden av det Earth og Sunn O))) holder på med, komplett med
dyrisk skrik ala Burzum, total tyngde som hos Buried
At Sea. Svært demonisk uttrykk, isende skrekk, går hinsides stoner doom, det er
for fett og nærmest for heavy. To massive spor på til sammen 36 minutter med
storslått psykedelisk mareritt, tidligere utgitt som CD-R på gruppas egen 43rd
Parallel. Kommer her i luksusutgave på vinyl i et opplag på til sammen 500.
OCEAN : Pantheon Of The Lesser Dobbelt-LP Important
Kr. 210
Andre fra en Portland-kvartett som her
perfeksjonerer minimalisme og total sakteflytende tyngde. Hakket mer musikalsk
enn debuten, med disiplinert dekonstruksjon nærmer vi her oss de dypeste
avgrunner. Tradisjonelt bevæpna med blytunge gitarer, bass, trommer og dyrisk
vokal. Hypnotiske riffs, ren misantropi, soundtracket til den største
meningsløsheten. For de som egentlig savner Raping A Slave-perioden til
Swans er dette tingen. Men Ocean tar det lenger. Som et av to bonusspor i
forhold til CD’en gjør de også en utkrøpet, men stilig cover av Swans You’re
Not Real Girl. Og av Roy Orbisons It’s Over. Kommer i meget stilig
omslag og transparent
ÆTHENOR : En Form For Blå Dobbelt-LP Vhf
Kr. 200
Supergruppe med Stephen O’Malley fra Sunn O))) og
Burning Witch på gitarer og sliktnoe og multiinstrumentalist Daniel O’Sullivan,
som på denne utgivelsen har med perkusjonist Steve Noble som i en årrekke
spilte med Derek Bailey. Med seg har de også sjefen for Ulver, Kristoffer Rygg.
Ulikt de foregående tre skiver, som alle var resultatet av
studioimprovisasjoner, er denne dokumentet av tre konserter på Blå i Oslo i
april og juni 2010, og selv om de stadig benytter seg av improvisasjon er her
en nerve som ikke kom så godt til syne på studioskivene. Her er fint lite av
dommedagspreget som kjennetegner Sunn O))), heller ikke den mørke
eksperimenteringen vi kjenner Ulver som er dominerende, tenk heller Supersilent
eller Nurse With Wounds rundt Spiral Insana. Luksuriøst omslag og hvit
vinyl.
BURNING STAR CORE : Papercuts
Theater Dobbelt-LP No
Quarter Kr. 200
Her har C. Spencer Yeh gjort
det samme som Grateful Dead gjorde med Grayfolded, Sonic Youth gjorde
med Sonic Death og Flying Saucer Attack gjorde
med In Search Of Space. Han har klippet sammen en haug med konsertopptak, i dette tilfellet mer
enn seksti konserter, og satt disse utvalgte klipp sammen til en komposisjon,
delt på fire sider. Det som tidligere var atskilt i tid og rom er her samla til
et fantastisk hele! Stilig utbrettcover er det og!
EXPO ’70 : Where Does Your
Mind Go? Dobbelt-LP Immune Kr. 225
Kansas City-baserte Justin Wright er mesterhjernen
bak dette prosjektet. Han har på tidligere album befunnet seg i de dronende
psykedeliske landskapene vi tidligere fant Cluster, Klaus Schulz og Tangerine
Dream. Mange har forsøkt seg på dette sporet, men ingen har lyktedes i samme
grad som Wright. Og på denne, med 4 sidelange komposisjoner, har han distansert
seg fra dette tyske, blitt unik. Instrumentaler, aldri mange instrumenter
samtidig, rom og luft, synth, gitar, moog, piano. Aldri overdøvende, men heavy
likevel. Wright har aldri vært så selvsikker som her, og aldri har det vært så
rettferdiggjort. Herlige saker.
ILYA MONOSOW &
ILYA MONOSOW &
California-duo med fortid som The Shinig Path får
her anledning til å breie seg over to skiver. Den første inneholder som
tittelen sier to lange spor, det ene er bygget opp av merksnodige bøyde
gitarer, air organ og litt mumling. Først en sakteflytende drone, varm og
herlig, som utvikles og bygges opp til noe større enn seg selv, inne i finnes
små melankoliske snutter, bass og trommer støtter opp. Åttitalls 4AD-feel. På
side to får The Shing Path herje, det er en psykedelisk rockegruppe som
befinner seg i skjæringspunktet mellom Spacemen 3, Suicide og Velvet
Underground. Med vekt på elektrisk gitar. Meget stilige saker. 7 Recorded
bygger mer på klassisk samtidsmusikk, Ravel, Debussy, Ennio Morricone, Eric
Satie og Pauline
YELLOW SWANS : Going Places CD Type
Kr. 95
Dette er svanesangen til Yellow Swans, den siste
under dette navnet fra Pete Swanson og Gabriel Salomon. Et herlig sorti, hvor
de beveger seg inn i vakre verdener av ambient støy, hvor den organiske
råttenskapen til Wolf Eyes krysses med pulsen til Oval, Tim Heckers møter det
nattlige marerittet til Fennesz’ gitarvegger, Boris møter My Bloody Valentine.
Her er ikke mye ro, bølge etter bølge bygges sakte opp, båret frem av krefter i
slekt med både innadvendt shoegaze, metal og destruert folk. Ekstremt levende,
hele tiden i bevegelse med lag på lag med droner og elektrisitet, konstant
ubehag, men også med en form for fredfullt ro. Fantastisk.
THE
Vi kjenner Brad Rose som en mann med tusen jern i
ilden. Han driver plateselskapene digitalis og Foxglove, er med i gruppene The
Cone Bearers, Alligator Crystal Moths, Golden Oaks, Sun Milk, men er her på
egen hånd under navnet The North Sea. I andre prosjekter, og også som North Sea
har han konsentrert seg om psykedelia og stillferdig folk. På denne andre for
Type legger han seg tett opp til folk som Whitehouse, Nurse With Wound,
Hototogisu, Bodychoke eller Sutcliffe Jugend. Soundet er mørkt og tidvis
skremmende, men inne i dette finnes skjønnhet og ro. Når vi vandrer fra
femtitalls sci-fi synth til forheksende utenomjordisk terror, finnes det hele
tiden motiv og årsak. Iskald, gjennomborende analog elektronikk, isolasjon og
forlatthet, helvete på jord. Skremmende.
NORGE/ØVRIGE EUROPA
FUTURE OF THE LEFT : Travels
With Myself And Another LP 4AD
Kr. 135
Alt som var merkelig og skremmende ved debuten Curses
er her merkeligere, dratt lengre ut, men samtidig mer fokusert og lettere å
forholde seg til. Hva kan være bedre? Tangentdominansen er forlatt til fordel
for rasende gitarer. Vi aner forbindelsen til Big Black og Jesus Lizard, men
det er nok mer beundring for disse, vi kan vel snakke om post-hardcore. Pop
stappa med ubehag er ikke noe nytt, men ingen har greid å gjøre det så bra og
troverdig på minst et tiår. Perfekt soundtrack til å kjøre langt over
fartsgrensen, til hardt alkoholinntak eller andre dårlige valg du måtte gjøre
denne høsten!
MOOCH : 1966 CD Ambientlive
Kr. 105
Følger opp 1967 ½ med å ta et skritt tilbake
i historien. Stadig i låtskriver-modus, hakket mer vennligsinna psykedelia.
Umiddelbart elskelig, orgel dominerer som instrument, men også gitarer, sitar,
fløyte, perkusjon og det som hører perioden til. Meget typeriktig vokal og
koring. Her er både engelsk og amerikanske forbilder, erkeengelske saker som John
Barleycorn, den eneste coveren, får en kalifornisk vri, lysergisk, men med
en helt egen kraft. Psych-folk, psych-pop, det blir alt med på dette flygende
teppet tilbake i tid. En tributt til en herlig periode gjort til perfeksjon,
men med hjertet.
THE TALLEST MAN ON EARTH :
The Wild Hunt LP Dead
Oceans Kr. 140
Andre album fra svenske som gjorde rent bord med sin
første. I alle fall hos alle som sverger til tidlig Dylan. Det er slik at han
synger som, ikke nødvendigvis at han låter som. Jo, det også. Og gitaren. En
åpen stemt gitar, både tempofylt og avdempet fingerpicking, som samlet skaper
et dynamisk driv. Jo, Dylan, ingen tvil. Men fra perioden med akustisk folk
blues. Den beste! På en elegant måte veksler han mellom det stillferdige og det
tempofylte, noe som er med på å gi skiva den variasjon det er bruk for, når man
er en mann med en gitar. Den dylanske diskante stemmen gir særlig en perfekt
match til de enkle og stillferdige låtene. Dylan eller ikke, Kristian Mattson
har skrevet tekst og melodi, og det er han som på en egen måte leverer ti
helstøpte låter, som med et helt enkelt oppsett etterlater et sterk inntrykk.
RICHARD YOUNGS & SIMON WICKHAM-SMITH
: 20 Years 3 x CD + LP VHF
Kr. 250
Her kommer tjueårsjubileet til deres første album Lake.
Det er også det som utgjør vinylen i denne strålende og meget pent pakka samlingen.
I tillegg til den inneholder samlingen tre ikke utgitte album innspilt på
nittitallet, SMIRR fra 1995 er ambiente droner og folkscapes inspirert
av det engelske været, LIVE!! er den mest eksperimentelle, konsert uten
publikum som kan minne om Youngs nyere arbeider med Andrew Paine, clavinet,
Casio, klassisk gitar og rettfrem sang blir til sammen med rytmer noe som kunne
vært post-punk fra Sun Ra om han hadde gjenoppfunnet renessansemusikk. Den
siste, Songphase, er deres bevis på at de er bedre enn Oasis på det
Oasis gjorde i 1996. Vidunderlige psykedeliske popperler, naive og tidløse, og
svært engelske. Selvsagt er disse to ene og alene seg selv, men her i huset har
det ikke vært mulig å leve uten. Anbefales!
RICHARD YOUNGS : Under
Stellar Stream LP Jagjaguwar
Kr. 145
En herlig samling ny-druidiske salmer og
åndeframmaninger fra en mester innen minimalistisk komposisjon. Her oppnås
transcendens og poesi gjennom repetisjon og fokus på det tilsynelatende
mikroskopiske. Han låter nesten som en munk, når han framfører sine mantra som
om han jakter på meningen bak ordenene, det er nesten så vi kommer i Allan
Ginsberg-stemning! Enkel instrumentering, men når han skaper figurerer på piano
er vi tilbake på 1990-klassikeren Advent. Stort igjen.
ROBERT WYATT : For The Ghosts
Within Dobbelt-LP Domino
Kr. 195
Enedelig nytt album fra den deiligste stemmen som
finnes. Denne gang en blanding av jazzstandardlåter og noe egenskrevet
materiale, i samarbeide med saksofonisten Gilad Atzmon og fiolinisten Ros
Stephen. Gjenkjennelsen, Wyatts stemme og de slørete jazzkompene skaper
trygghet og lindrende energi, samtidig som en mangeårig kunstnerisk
utforskertrang gjenspeiles i arrangementene som ofte er uventede og
gjenstridige. Her er hint av både tango og midtøsten, og plutselig brytes
stemningen opp med et sprettent hiphop-spor med bidrag fra den palestinske
gruppa Ramallah Underground. Nye triumfer fra Canterbury-kilden.
ISLAJA :
Fjerde album fra enda en av disse fantastiske finske
damene. Merja Kokkonen kommer fra Helsingfors, har vært assosiert medlem av
både Avarus, Kemialliset Ystävät, Lau Nau og Kuupuu, så du aner hvor dette
bærer. På de tre første gjorde hun alt arbeidet i heimen, men denne gangen er
de gjort i Blaze Mountain, sammen med Jukka Räisänen. De benytter seg av hele
regnbuen av instrumenter som hører sjangeren til, men denne gang er det større
vekt på elektrisk gitar. Låtene er som drømmer og eventyr fra de dype finske
skoger, et eget psykedeliske univers, fortalt med en indre flamme som er
sjelden, en kraft som umulig lar seg fange. Perle!
ISLAJA / CHRISTINA CARTER :
Tsuki No Seika
Tredje i en serie hvor regelen er at her er det bare
lov å bruke stemmen, ingen instrumenter. Merja Kokkonen
synger på sitt morsmål, lag på lag med vokal og manipulert vokal, sampla til de
grader at det her og der høres ut som instrumenter, men altså stadig innenfor
de reglene som er lagt opp. Christina Carters side er en forheksende sak for
vokal, også manipulert vokal, stappa med atmosfære, men mer tradisjonell enn
Islajas side. Meget pen liten sak.
TAPE : Milieu Plus Dobbelt-LP Hapna
Kr. 185
Tape er brødrene Berthling og Tomas Hallonsten, og
er en av dette århundrets viktigste musikalske røster. Ingen har like rikt og
vakkert tonesatt samtidens virvar. Umiddelbart tiltalende og samtidig nesten
uutgrunnelig. Utforskende og glassklar. Tross all eksperimentering handler det
om låter med melodi, rytme, harmoni – vandrer mellom ulike musikalske verdener
og epoker. Pop, improv, frijazz, ambient, minimalisme, akademisk
laboratorieresearch, lydkunst, elektroakustisk. Lettbent og innbydende,
stemningsfullt og bilderikt. Et mylder av detaljer, fokuseringer. Poppa
kammermusikk, med dybde og kompleksitet. Denne andre kom først i 2003, men er
her for første gang på vinyl, og dette plus betyr bonusspor. Type ligner
mest på seg selv, men trenger du referanser nevnes Fennesz, Max Richter eller
Ben Frost.
WOODEN VEIL : Wooden Veil LP Dekorder
Kr. 145
Universell gruppe med tilhold i Berlin. Med seg har
de tradisjoner fra egne hjemtrakter, som de kombinerer med elementer fra andre
glemte og misoppfatta tradisjoner. Det er på denne måten de har skapt det
mikroskopiske universet vi her utsettes for, og som er unikt for disse folka.
Tükowsky har bakgrunn fra Snakes Figures Arkestra og Uuhuu og har samarbeidet
med Christoph Heemann, Hanayo har samarbeidet både med Merzbow og Red Crayola,
Kline har vært en del av Night Music og Soft Peace, Noè en del av
krautlegendene Lustfaust, mens Pfeifer var en del av Soft Peace og Purple.
Musikken framstår som akustisk, prehistorisk, men tankegodset er post-humant,
de samarbeider om musikken slik en rekke vinder blir til en storm. Siden de er
unike er beskrivelse vaskelig, men tenk folkinspirert shamanistisk Organum med
japansk dame på innyndende vokal. Dog et Organum som rett som det er munner ut
i nydelige små melodier inne i dette organiske. Meget stilig sak.
SVARTE GREINER : Depardieu
Svarte Greiner er halvparten av duoen Deaf Center,
Erik Skodvin, og greinene er en utvidelse av Deaf Center-universet. Han
utforsker en mer forstyrret og dunkel verden, og bruker elementer som hører
hjemme både i minimalismen, samtidsmusikken og musique concrete. På de to
sporene på denne benyttes dronende orgel, gitarer og Skodvins omgivelser;
steiner, trestykker eller vann som slås mot hverandre, gnis mot hverandre eller
annet, og som til sammen blir til noe skyggeaktig cinematisk musikk av øverste
hylle.
IIBIIS ROOGE : Iibiis Rooge LP Dekorder
Kr. 145
Her har High Wolf og Neil Campbell, den siste fra
Astral Social Club og Vibracathedral Orchestra starta den perfekte superastrale
duoen. På denne debuten kombineres de psykedeliske jammene til High Wolf med
den drona elektronikken vi forventer fra Astral Social Club, men den mangefarga
supernovaen som da oppstår er ikke bare en kombinasjon av disse to, det oppstår
en uventa pop-sensibilitet, her er melodistrukturer. Slike uhyrligheter har de
alltid greid å kamuflere på sine soloarbeider, men her er de åpenbare for alle
som vil høre. Men misforstå ikke, dette er samtidig den type psykedelia vi
forventer fra disse to, tilsatt noe kullsyre og en pen dose kraut. Disse to
herrer utgjør sammen en perfekt match.
XELA : The
På sin tredje har John Twells lage et konseptalbum,
zombier som treffer på et passasjerskip, og zombier som spiser alle om bord,
men det er underordnet, det er musikken som gjelder, og han har han latt seg
inspirere av horror-musikk, både av Goblins og Fabio Frizzi som sto bak
musikken til syttitalsfilmene til Argento, Fulci og Romero. Men ikke engang det
er poenget, selv om musikken både er intens og hallusinogen, den er
vidtrekkende, han benytter arrangementer for kalimbas, bøyde computere og
merksnodige gitarer, av den typen Four Tet brukte på Rounds, og har du
savna oppfølgeren til den finnes den her! Fioliner, fåde folk og Tony Conrad,
droner, zombie-vokal, akustisk ynde og elektronisk skjønnhet, nøyer seg aldri
med veik eller stereotypidé horror-arrangementer. Se altså bort fra konseptet,
om du vil, dette er et strålende album i seg selv.
JAZKAMER : Chestnut Thornback Tar LP + CD Type
Kr. 170
Maiutgaven av abonnementserien Lasse Marhaug og John
Hegre var bare for god til å forbli forbeholdt den indre krets. Den harde
kjerne. Type har derfor tatt grep, sluppet den på vinyl, med en bonus-CD med 75
minutter dødelig helvete. Nils Are Drønen og Jean-Phillipe Gross er også med
når de entrer det totale avant-metal-ragnarokk. Spor av Whitehouse anes. Marhaug
stiller i Earth-t-sjorte på omslaget!
MUTANT APE : Erotic
Dette er det sinnssyke støyprosjektet til George
Proctor, som har drevet Turgid Animal, en label for den absolutte yterkant av
uvennlig støy, forvridd elektronikk og desslike siden 2005. Han gir også ut
egne ting som mutant ape, som må betegnes som klassisk samtidsstøy og horror,
og som sådan framstår han som samme type taper som for eksempel Merzbow. Dette
er hans mest intenst etsende og skadelige utgivelse til dato, okkult ambiense
ment å flå skinnet av alle som framstår som meningsberettiget innen sjangeren.
Han har til og med fått støtte av legendariske Jamie Gilles. Avsky,
depresjoner, besudling og degradering er hele tiden til stede for de av oss som
kun lar oss servere de beste innen sanselige meningsløsheter.
NEW
ZEALAND/AUSTRALIA
DEAD C : Patience LP Ba
Da Bing Kr. 135
Joda, tålmodigheten kan settes på prøve når de
setter seg fore å splitte rockatomet, men denne gang vil de oss vel. Ikke i den
forstand at du kan synge med, denne er instrumental, men de er tilbake med
solide strukturer og atmosfærer vi ikke har hørt siden liveskiva Repent
fra 96. Åpne horisonter, samtidig energisk. Smart, intelligent, misantropisk,
går aldri av moten.
SUNKEN :
Meningsløst stilig ny skive fra herrene Antony
Milton og Stefan Neville som vi ellers kjenner fra konstellasjoner som Nether
Dawn, Glory Fckn Sun og Pumice. Deres tredje sammen, hvor de fortsetter å
iscenesette et slags Lovecraftisk landskap, shanties framført av sjøfolk
fortapt til Cthulhu på bunnen av det dypeste og det mørkeste av oseaner.
Ekstremt kraftig orgel og vokal kjørt gjennom vaklende elektronikk gir et
forbausende skremmende uttrykk, vokalen helt i forgrunnen, hva som ellers er
instrumenter blir litt dunkelt, her er noe gitar, men det er den primitive
orgellyden som forvrengt gjennom diktafoner og sliktnoe som skaper stemningen.
En stemning av fortapthet, og å overgi seg til de uutgrunnelige elementene, og
å være fornøyd med tilværelsen som druknet, poesien i dette, overgi seg til
dypet. Som vanlig meningsløst lite opplag, 300, er vi virkelig så få? Årets ingengate!
THE NETHER DAWN : Long Shadow
Of A Dream CD Students
Of Decay Kr. 110
Dette er Antony Milton, New Zealander som har vært
med i årevis, og som på denne opptrer med perkusjonist og multiinstrumentalist
James Kirk. Han kom ut i kjølvannet etter The Dead C’s free noise-bevegelse, og
Nether Dawn er litt i samme tradisjon. Dette er deres mest narkotiske, og
tittelen er perfekt, dette hører hjemme helt i utkanten av bevisstheten.
Milton’s gitar er intuitiv og utsøkt, faller aldri ned i drone-klisjeer, selv
om den har en fot i virkeligheten og den andre fortapt i en slags transe. Prøv å tenk MV & EE møter Stars Of The Lid, psykedelisk, men
Miltons gitar behersker både minimalisme, blues og raga, og beviser nok en gang
for et vitalt instrument gitaren kan være. Spor av vokal her og der. Senkveldmusikk.
OUR LOVE
WILL DESTROY THE WORLD : Blue Eyes Are My Revard LP Krayon Kr. 130
Campbell Kneale har bak seg et herlig spor av
utgivelser som varierer fra organisk akustisk til forvrengte fusjoner av støy.
Inne i dette finner vi dub, psych, rock, trance, improv med mer. Når han som
her er i det støyende hjørnet er det bare Astral Social Club sin herlige psych
som er i nærheten. Dette er altså en av de svært så psykedeliske, konstruert av
et mylder av instrumenter og kilder, både gjenkjennelige og totalt obskure, i
sound litt som det tropiske hos High Wolf, eller låter som kunne vært 10
komposisjoner framført samtidig, andre igjen som saker My Bloody Valentine
aldri fikk til.
ARITOMO : Fearful Sunshine Filtering Through Foliages LP Blackest Rainbow
Kr. 175
Her har Blackest Rainbow funnet fram til nok en
fortryllende sak, først utgitt som CD-R på egen etikett I Japan. Tynnvrista,
androgyn, folkepreget psykedelia for vokal, gitarer, både forlengs og baklengs,
mest akustisk. Her er også treblås, litt undervannselektronikk, bønneklokker og
den slags. Vidunderlige meditative melodier, drømmende i tradisjon med Ben
Chasny, Husk Arbors, Inca Ore, Christan Carter, Fursaxa, Damon & Naomi, men
alt levert gjennom et vakkert japansk filter. Fet
ACID
MOTHERS TEMPLE & THE MELTING PARADISO : In 0
to Dobbelt-LP Important Kr. 195
Må ses på som en
fortsettelse av hyllesten til Terry Riley’s In C, som disse tidligere
har kasta seg over. De tar seg friheter, men tror vi kan si at de denne gang
har innført en form for struktur som ofte kan mangle på skivene deres. Er klar
over at de gir ut svært mye, men tror det er mulig å slippe unna med påstanden
om at dette er den mest interessante skiva de har slippet på en stund. I
tillegg kan vi rapportere om at Cotton Casino er tilbake i folden. Fet vinyl og
stilig utbrettomslag.