Historien om Emiliestua er veldig interessant. Det lille huset har overlevd både snøras og brann, og ble våren 1999 flyttet fra Storenget i Leirskardalen til Bygdetunet hvor den nå står i sterk kontrast til hovedbygningen på gården.
For ca 140 år siden var det et nygift ektepar som kjøpte gården Ytter-Skresletta. Mannen døde, og kona kunne ikke betale ned lånet de hadde tatt opp. Kommunen solgte derfor gården og alt innboet på tvangsauksjon. En nabo kjøpte tre-tallerknene og gav dem tilbake til enka, og de nye eierne lot henne bo noen år på loftet på det som før hadde vært hennes egen gård. Hun flyttet etterhvert sammen med sine to sønner inn i et gammelt kvernhus som var flyttet fra Durmålsbekken. Den ene var psykisk utviklingshemmet. Den andre sønnen hennes, stamper Storeng, bygde senere en større bolig til henne.
Emilie Arntsdatter, født på Mastermoen i Leirvika, måtte på sine gamle dager leve på fattigkassen, og flyttet til den lille stua i Leirskardalen. Hun var kjent for å være veldig grovkornet i praten. Hun gikk alltid godt kledd og ville ikke forstyrres etter klokka 4 om ettermiddagen. Kattene hennes fikk godt stell, og det sies at de fikk den beste fisken mens hun selv nøyde seg med å suge av beina. I februar 1927 gikk det et snøskred som nesten dekket huset hennes. Ei stor gran gikk gjennom veggen på forgangen og ut på den andre siden. Nordlands Avis skrev om hendelsen:
I går kveld gikk et stort snøras i Leirskardalen i Korgen. (...) En gammel kvinne, Emilie Arntsen, henimot 70 år som bodde ensom i ildhuset på Storeng, måtte graves ut av huset som var blitt rammet av skredet. Huset hadde gitt seg i sine sammenføyninger så det var både skakt og skjevt. (...) Tre grove trær som var avkvistet av skredet var kjørt tvers gjennom ildhusbygningen. (...) Sagbruksbygningen ble kastet over en haug og havnet 300 meter ned i dalen fra sin opprinnelige plass. Bygningen var omtrent knust. Dynamoen [fra kraftstasjonen] ble funnet ut på ettermiddagen fredag. Den var omtrent ødelagt.
Ildhusbygningen som det snakkes om i avisen, stod i forlengelsen av Emiliestua og ble helt begravd av snøraset. Emilie var veldig sint da hun ble gravd frem etter snøskredet fordi naboene 1 kilometer lenger ned i dalen ikke hadde kommet og varslet henne da de så at raset gikk!
Tidlig på 30-tallet brant det i stua, og den ene veggen ble brannskadet. Emilie døde i kvernhuset sitt i 1938. Likkisten ble plassert på tvers på bagasjebæreren på den nye bussen til Kristen E. Leirskar og gravelsfølget kjørte med til kirkegården i Korgen. Det ble folkesnakk om denne respektløse behandlingen av den døde, for etter vanlig skikk skulle likene kjøres med hest og likfølget skulle stoppe for hver gård og synge en salme.
Innboet i Emiliestua er enkelt og viser hvor lite hun hadde å leve for. Senga til høyre er en og en halv meter lang, og står helt inntil veggen. Kjøkkenbordet er festet til veggen. Det er også en liten vedovn i stua med plass til én kjele.
Kilde: Harald Brygfjell